Eindride Ljoksa 

I kong Sverres saga fortelles det om en stor, sterk trønder, Eindride Ljoksa (Leksa), som bar merket til baglerne i slaget i Vågsbotnen ved Bergen i 1198. Han var altså motstander av kong Sverre.

Det sies om Eindride Ljoksa at han bar merket til baglerne godt fram, og at han kom i tvekamp med en birkebeiner som hette Bergsvein Lange.   Kampen endte med at Bergsvein ble såret og Eindride falt.    En går ut fra at Eindride Ljoksa hørte til en av samtidens stormannsætter i Norge og har vært en av forfedrene til de to hirdmennene fra Leksa som det fortelles om i Håkon Håkonssons saga.

 

Ljoksnasveiene / Ljoksnabrødrene

Om Ljoksnasveiene, eller Ljoksnabrødrene som de også ble kaldt, er det sagt at de var både kong Håkon Håkonssons og hertug Skules hirdmenn.

Da hertug Skule brøt for godt med kong Håkon høsten 1239, sendte han ut to menn som skulle drepe alle de stormenn og høvdinger han ikke lenger stolte på.   Disse menn for også til Leksa, og drepte her i november 1239 de to Ljoksnabrødrene ( dette hendte ca.40 år etter at Eindride Ljoksa falt).     Det fortelles at Ljoksnabrødrene var inne i huset da hertug Skules varbelger kom og overrumplet dem. Ljoksnabrødrene verget seg ”vel og mandeleg” er det sagt, men da varbelgene omringet huset og også kom seg opp på taket, ble overmakten for stor og de to høvdingene falt her ”med heder” som sagaen sier.   Det fortelles videre at Skules menn (varbelgene) ranet alt de fant av verdi og da de for fra øya fantes det verken mat, drikke eller klær igjen etter dem.  Det er likevel lite trolig at Skules menn utryddet hele den gamle høvdingeslekten på Leksa, da vi vet at det fortsatte å bo stormenn her ute også senere, og det er enkelte ting som tyder på ar disse var av samme slekt som Ljoksnabrødrene.   Det sies at brødrene ligger gravlagt i eller mellom to jordhauger på et sted som kalles Håvika på Sør-Leksa.   Disse to jordhaugene er i dag fredet, omtales som ”gravhaugan”, men det er ikke blitt foretatt noen utgravninger der.   Det sies imidlertid at gravhaugan har sunket betraktelig, før var de runde/litt flate på toppen, men nå er det mer som et krater der.   Kanskje på tide med en aldri så liten utgravning?  Det hadde i vertfall vært spennende, selv om mange tror at gravhaugan ble ranet for mange hundre år siden.

 

Olof i Lexo

I 1325 (85 år etter at Ljoksnabrødrene falt) klager biskop Audfin i Bergen til erkebiskop Eiliv i Nidaros over at de ”kjøbmenn fra Trøndelagen, som nå kom i knarren fra Grønland, Olof i Lexo, Eindride Arneson (trolig ætling etter Eindride Ljoksa) og andre av deres kumpaner” nektet å betale den tiende han hadde krevd dem, og han ber erkebiskopen om hjelp.   Etter å ha rådført seg med sine eldste, svarer erkebiskop Eiliv at Grønlandsfarerne fra Trøndelag alltid har betalt sin tiende til Nidaros og at det bør være slik for ettertiden også.   Handelen mellom Norge og Grønland fortsatte gjennom hele det 14. århundre, men det var nok handelen med Island som var av størst betydning og Leksa var også der et av knutepunktene.

 

Nikulas i Lexo

I 1340 var det strid mellom islandsfarerne Nikulas i Lexo (sønn el nær slektning av Olof i Lexo) og Bjarne Selbygg på den ene side og erkebiskopen i Nidaros på den andre side, om plikt til å betale tiende av skrei, tran (”lysi”) og svovel (”brennestein”), der Nikulas og Bjarne hevdet at de etter gammel sedvane bare pliktet å svare tiende etter vadmel.   Retten ble holdt i korsbrødrenes hus i Nidaros og to kanniker dømte 22.februar 1340 de to til å svare tiende av alle varer.   Både Nikulas i Lexo og sønnen Arna døde kort tid etter denne tiendestriden.   I 1342 kunngjør 4 kanniker i Nidaros at arvingene etter Nikulas i Lexo; Jon på Garten og Ragnhild i Vatnaoset, har gitt to spanns jordegods i Balsnes på Hitra som Nikulas eide, til korsbrødrene i Nidaros.   Dette fikk korsbrødrene for at de hadde ”skråsatt” (skrevet opp) navnene til Nikulas og Arna i Kristkirkens ”årtidabok” og for offer, voks og sjelemes ved gravfestningen til Nikulas og Arna i Klemetskiren i Nidaros.   Gravfestningen til Nikulas og Arna viser tydelig den stilling og betydning de hadde i sin samtid.   Nikulas Lekso og sønnen Arna er de siste av sagatidens og middelalderens høvdinger og stormenn fra Agdenes vi kjenner.

 Mange av dem som deltok på vikingetokter og handelsferder samlet seg en god del formue, for dette kjøpte de jord for å skaffe seg en sikker og fast inntekt.   Dette passer også for Agdenes og på de stormenn og høvdinger som tidligere nevnt.

Senere gikk imidlertid alle gårdene i Agdenes over til å bli leilendingsbruk, helt til begynnelsen av det 18.århundret.

Da matrikkelen av 1723 ble satt opp, var det ennå bare tre selveiere i Agdenes; Fogden Cimber på Fremstad, Fredrik Paulsen på Leksa og Sivert Winther på Moldtua.

Fredrik Paulsen kjøpte hele Leksa (Sør- og Nord Leksa) mellom 1701 og 1711, han hadde tidligere sittet som leilending på gårdene han kjøpte her ute, som da hørte til Storfosna gods.

Ved folketellingen i 1701 ble det foretatt en vurdering av hver husbondes økonomiske stilling, eller ”deres stan og vilkår” som det het den gang, og det ble der skrevet:

10 var ”fattig og arm”, 40 var ”fattig”, 4 var ”ved ringe bondehevd”, 15 var ”ved gemen bodehevd” og 1 var ”velbeholden bondemann”.

Denne ”velbeholdne bondemann” var Fredrik Paulsen på Leksa, han var ellers den eneste i hele gamle Ørland prestegjeld som kom i denne klassen.

 

Peder Isaksen ( se også  Nabodrapet paa Leksa 1767 )

Peder Isaksen drepte fredag 28.august 1767 sin nabo, Åge Eriksen.   Peder hadde tjent som soldat og ble derfor dømt ved krigsrett for sin ugjerning.   Dommen gikk ut på at ”delekvinten” skulle piskes av skarpretteren i 9 uker, hver uke med 27 slag, bundet til en pel på det sted hvor ugjerningen ble begått, dernest skulle han på retterstedet radbrekkes nedenfra uten å bekomme nådestøtet, samt således levende blive lagt på ”steile og hjul”.   Hans hovedlodd skulle gå til den militære enkekasse.   Kongen stadfestet dommen, men fritok den dømte fra å piskes, og lot enken og barna beholde formuen.   Dommen ble eksekvert på Leksa torsdag 30.juni 1768 i nærheten av det sted hvor mordet var begått året før.

Denne grufulle form for straff var meget sjelden brukt i de nordiske land, og radbrekkingen på Leksa i Agdenes 1768 er sikkert den siste – om ikke den eneste – som er fullbyrdet her i landet.

Sognepresten på Ørland har bare lakonisk tilført ministerialboka at han 30.juni 1768 – ”var til stede ved Peder Isaksens radbrekking formedelst begangen mord på sin nabo Åge Eriksen”.

Vi vet at Peder Isaksen var dattersønn av Fredrik Paulsen og at disse er forfedre til nåværende slekter på Leksa.

 

                         

                                                                            Hit Counter

© Copyright, all text and photo: Hilde B.L. Berg 2007 ©