FORTIDSMINNER 

   Fra ”Steinaldernytt fra Agdenes”

 

Også Agdenes kommune er på sett og vis et klassisk område for bosetning i den eldste steinalderen i Midt-Norge. Da Sverre Marstrander skrev ”Hovedlinjer i Trøndelags forhistorie” i 1956, var Agdenes ett av hovedområdene i vårt fylke for funn fra Fosnakulturen.

Midt i Trondheimsleia i Agdenes kommune ligger øygruppa Leksa. I forbindelse med en plan for fritidsbebyggelse foretok kulturavdelingen i Sør-Trøndelag fylkeskommune en registrering av kulturminner i et stort område på Sør-Leksa. Vi fattet spesiell interesse for dette området, ettersom det ligger så sentralt til ute ved kysten. Fra tidligere kjente vi til at Leksa var nevnt av Snorre. Vi visste også at det midt inne på øya skulle ligge et gravminne fra forhistorisk tid - en stor gravrøys som var lagt slik at den kunne sees fra både innsida og utsida av øya. Men om ikke dette skulle være opplevelsesrikt og imponerende nok, en spesiell overraskelse ventet oss.

På tur gjennom området sammen med grunneieren stoppet vi ved noen grunne forsenkninger i bakken. Og mistanken ble vekket. Kunne dette være hustufter fra steinalderen? Etter noen dager med graving kunne vi konstantere i alt 10 rundaktige hustufter, de fleste i en klynge, og med to av tuftene liggende litt fra hverandre.

Ut fra materialet som er funnet i tuftene, er det foreløpig vanskelig å si noe nøyere enn at stedet trolig var bebodd en gang sent i eldre steinalder, eller tidlig i yngre steinalder.  Dette vil da si en gang for mellom 5000 og 7000 år siden kan vi forstille oss at barna sprang nedover bakken mot fjæra og lette etter skjell, mens de voksne var opptatt med å reparere skinnbåten, eller steke fisk over glørne i ildstedet.

                           

                                                                                    Forfatter: Kristian Pettersen, Fylkesarkeolog

 

  Steinalderhusene   

Hva er disse runde fordypningene i bakken?

Det er de siste restene etter runde grophus. Vi kaller dette for hustufter. Det som vises er en bolleformet nedgraving med en svak voll rundt. Deler av denne vollen ble kastet opp da en grov gropa. Senere er det trolig kommet til torv som ble lagt rundt kanten av huset og som i dag ligger øverst i denne vollen.

Hvor mange fins av disse tuftene på Leksa?

Det er kartlagt 10 slike tufter på en rullesteinsterrasse. Videre er det funnet slike tufter i området ovenfor denne terrassen samt noen ovenfor Beinvika. I alt kan det dreie seg om mellom 20 og 30 slike tufter på Leksa. Leksa er det stedet i Midt-Norge hvor det hittil er funnet flest slike tufter.

Hvor finner en slike tufter ellers i Norge?

Inntil for 15-20 år siden var slike tufter kjent praktisk talt bare fra Finnmark. Her har det lenge vært kjent store steinaldervær med mange slike hus. Etter hvert ar slike blitt kjent mange steder langs kysten. I dag kjennes de bl.a. fra Vestlandet, Møre og Romsdal, begge Trøndelagsfylkene, Nordland samt fra innlandet på Østlandet.

I Sør-Trøndelag finnes det slike tufter blant annet på Garten i Ørland (hittil funnet tre stykker), Grønningen i Agdenes (2 stykker), 2 steder på Refsnes i Rissa ( i alt 7 stykker) og Hemnskjela i Snillfjord (1).

I Nord-Trøndelag er det Lauvøya i Vikna som hittil har gitt flest tufter. Her er det funnet tuftesamlinger på to steder, hvor det på ett av stedene er funnet 9 stykker.

Hva vet vi om disse tuftene?

Det har vært foretatt lite av utgravninger av slike tufter i Midt-Norge. Noen få slike er gravd ut, på Vega i Nordland og i Aukra i forbindelse med Ormen Lange-prosjektet. Det er derfor nokså begrenset det vi vet om disse husene fra undersøkelser.

I Finnmark er mange slike gravd ut, men dette området ligger jo nokså langt borte fra oss og forholdene kan derfor ha vært noe annerledes der enn her, på grunn av klima, topografi, landskap og næringstilfang.

Når har slike tufter vært i bruk som hus?

Slike hus har vært i bruk i minst 5000 år av steinalderen og trolig lenger. Rundt 8000 år f. Kr. finner vi de første og vi kjenner dem i minste 5000 år fra da av i Midt-Norge.

Hvorfor ble husene på Leksa anlagt akkurat her?

En av grunnene var nok selve denne terrassens beskaffenhet. Under torva fins det et omfattende lag med rullestein på en undergrunn av berg. Da folkene bodde her var torvlaget betydelig tynnere, om det i det hele tatt eksisterte. Det gjorde at hus nedgravd i bakken her fikk god drenering og ble tørre og fine inni. Regnvannet forsvant jo øyeblikkelig ned i hulrommet mellom steinene og ble borte. En annen sak var at det var lett å feste stranger og påler som en brukte til byggemateriale nedi hulrommet mellom steinen i bakken og disse fikk da solid feste.  

Området her lå også relativt nære sjøen, og dette var også viktig for folk. I dag ligger området 35-45 meter over havet, og den gangen det bodde folk her kan sjøen ha stått bortimot 35 meter høyere enn i dag.

Dette at sjøen sto høyere før skyldes at landet har hevet seg etter istida. En stor kalott på den nordlige halvkule var nediset med en isbre som var over 3 km tykk på det tykkeste. Dette utgjorde en kolossal tyngde på jordskorpa og presset denne ned. Da isen smeltet og etter hvert ble vekk, så forsvant tyngden og det nedpressete kandett hevet seg opp. ( Prinsippet er det samme når en tar en gummiball, som kan illustrere jordkloden, og presser tommelfingeren inn i denne. Når vi slipper opp fingeren spretter ballen (jordkloden) ut igjen. Denne landhevingen foregår fortsatt og utgjør noen få millimeter i året også på Leksa.

Hva er funnet i tuftene på Leksa?

I 9 av de 10 sikre tuftene på terrassen ble det utgravd små prøvegroper for å finne ut mer om hvordan en hadde levd her. Prøvegropene viste i sammendrag:

*          Det ble ofte funnet brent skinn og trekull i gropene. Dette tyder på at en har hatt ildsteder inni huset, trolig midt på gulvet.

*          Det ble funnet avfall etter laging av flintredskaper. Ved å slå en flintstein med en annen stein, spratt det av sylskarpe flintfliser som kunne brukes som knivsegger eller kunne bearbeides videre til andre redskaper.

*          Det ble også funnet avfall etter laging av redskaper i annet hardmateriale, som eksempelvis kvarts. Dette har en mye grovere utforming.

*          Det ble ikke funnet noen sikre redskaper i prøvegropene (dette er da heller ikke så vanlig; det er avfall etter redskapslagingen vi vanligvis finner).

 

Fra ildstedet i tuft nr 7 ble det tatt ut en prøve av trekull for såkalt 14C-datering. Dette er en naturvitenskaplig dateringsmetode som sier oss når treet i trekullprøven døde. Denne prøven ga som resultat mellom 6450 og 6250 f. Kr. Dette er en god indikasjon på når en bodde her. Trolig avspeiler denne dateringen den eldste bosetningsfasen. En kan da med rimelighet regne med at en har bodd her på terrassen innen tidsrommet 6500-4000 f. Kr.. Noe nøyere om dette kan ikke sies før mer omfattende undersøkelser er gjort.

Hvordan har disse husene vært laget og innrettet?

Det er trolig at når en gikk til det skritt å lage slike solide hus som dette, så var det fordi en skulle gardere seg skikkelig mot vær og vind, og kanskje også mot den kalde årstid. Veldig ofte er det slik at en på boplassene fra steinalderen ikke finner noen tegn til hus i det hele tatt. Dette kan da tyde på at en har hatt en slags mobile former for hus, som telt til for eksempel. Eventuelt kan en ha hatt bare noen enkle skjul, som ligner på gapahuk, ettersom mesteparten av livet i alle fall foregikk i friluft.

Slike grophus som på Leksa har trolig vært laget og innrettet omtrent slik:

Først grov en ei bolleformet grop i jorda. Dette var trolig fordi en derved fikk større takhøyde inni tufta og kunne stå oppreist over en god del av grunnflata. Dernest reiste en stranger mot hverandre i en teltform eller kanskje en bue, slik at tak og vegger senere fikk disse formene. Over strangene spente en skinn eller huder. Det kunne være av selskinn som var sydd sammen eller skinn fra landdyr, som rein, elg og hjort. Utenpå dette la en så torv til et godt stykke oppå veggen eller kanskje helt til topps. I taket måtte det være en luft- og lysåpning.

I veggen ble det også laget en døråpning, kanskje av skinn som ble trukket til side når en skulle ut eller inn.

Midt inne på gulvet ble det anlagt et ildsted, hvor en kunne tilberede mat og som var varmekilde i huset. Kanskje kunne en også lage noen opphøyde soveplasser langsmed veggene. En kunne også legge skinn på gulvet, slik at det ble behagelig å gå her.

Husete størrelse ble utmålt i forhold til aktuelle byggematerialer og familiestørrelse. 5 av husene på Leksa hadde en grunnflate på antatt mellom 10 og 20 m2 og hver av disse ga således relativt god plass til en familie på 3-6 personer.

Hvordan kan vi forestille oss at denne leiren så ut da den var i bruk?

Vi vet ikke hvor mange av disse husene som var i bruk samtidig. Men uansett om en brukte alle husene eller kanskje bare halvparten, så kan vi regne med følgende, dersom vi kunne ta en titt her den tida det bodde folk her:

 På flata her sto det flere gammelignende hus. Kanskje bodde det 2-5 familier her, med i alt 10 - 25 personer? Kanskje også flere.

Ved siden av husene sto det antakelig noen stativer laget av trestenger. Her var det opphengt fisk og kjøtt til tørk. Mellom noen andre stenger var det spent ut flere skinn av sel og andre dyr. Disse skulle også tørkes etter å ha blitt skrapt reine for kjøtt og annet.

Ned mot fjære lå båtene. Antakelig fantes det her en rekke kanoer som var lagd av selhud som var spent over et treskjelett.

Innimellom husene sprang barn og lekte. De voksne hadde sine aktiviteter, med laging av redskaper, skinnberedning, vøling av hus, båt og klær og laging av mat.

Det vi i dag ville ha reagert mest på er sannsynligvis lukta som kom fra denne leiren. Her lå råtnende selspekk i solsteiken og fiskeslo i alle grader av oppløsning lå slengt i en dunge rett utenfor husdøra. En for oss fæl stank hang over området hele tiden.

Hva slags samfunn var dette?

Det vet vi lite om. Her må vi ty til hvordan samfunnsforholdene har vært innen lignende grupperinger av naturfolk opp mot vår tid. Det kan være naturlig å sammenligne med eskimoer og andre nordlige naturfolk som må ha levd under lignende forhold.

Vi tror for det første at folkene her også bodde andre steder enn her på Leksa. Her bodde en kanskje under en tid av året da en kunne høste ressurser fra havet. Andre tider på året kunne deler av gruppen flytte til andre steder og utnytte andre ressurser som ikke fantes her ute, for eksempel reinjakt i fjellet om høsten og laksefiske ved elvemunningene om sommeren. Eller eggsanking på ytterkysten om våren.

Trolig var dette et samfunn der de eldste nøt stor respekt og der alt ble eid i fellesskap av gruppen som hadde et kollektivt ansvar. Trolig har dette vært et samfunn som beveget seg mellom perioder med stor overflod av mat og andre perioder der de befant seg nær eller hadde overskredet sultegrensen.

Samfunnet besto av familiegrupper som kunne bestå av mor, far, noen få unger og kanskje ett eldre familiemedlem. Disse levde da sammen i det vi i dag ville kallen en stamme. 

          

 Bildegalleri

                                                                                                            

                                                                            Hit Counter

    © Copyright, all text and photo: Hilde B.L. Berg 2007 ©