Nabodrapet på Leksa i 1767    

( Fra "Årbok for Fosen 1999" )

 I Adresseavisens første årgang fra 1767 kan man lese om to tragiske hendinger i Fosen, et barnemord og et nabomord. Om barnemordet i Søtvika i Stjørna skrev Birger Steiro i årboka for 1998. Adresseavisens første årganger var ikke preget av de store nyhetsoppslag, men fredag 4.september 1767 brukte avisen nesten en hel spalte på følgende under overskriften ”Adskilligt Nyt” :

I Lexen, 6 Miil herfra Byen, skeede sidstleden Fredag et ynkelig Mord paa Enkens Søn sammenstæds ved navn Aage Lexen, en Søn af Claus Lexen, af en anden Bonde paa samme Gaard, ved navn Peder. Da bemelte Aage Lexen stod i en Nøst og saltede Sild, kom den omtalte Peder indsnigendes paa ham, da han formodede sig ingen Fare, og af en Boløxe, som han havde med sig, gav ham først et Slag i Hovedet, og dernest med det samme afhug Hovedet, at det faldt ned i Tønden. Efter at han havde begaaet denne Ugierning vilde han ogsaa taget Livet af sig selv, om der ikke havde kommet Folk til i Hast og reddet ham, men han skal dog allerede have givet sig et temmeligt Saar i Halsen. Ved Paagribelsen blev han tilspurt: hva dette unge menneske har gjort ham imod, som ha saa mordisk begiegnede? Slet intet, svarede han; men hans Fader har beviist sig fortrædelig mod mig, derfor maatte Sønnen lide dette. Denne Ulyksalige har foruden en ynkværdig Kone ogsaa 4 smaae Børn, det 5te Barn var just død kort førend han begikk denne mordiske Gierning.”

  Neste gang vi hører om Peder Leksa i Adresseavisen er torsdag den 30.juni 1768:

”I Dag blev den i No. 10. af forrige Aars Efterretninger ommelte Bonde, ved Navn Peder Isachsen, for begaaet Mord radbrekket, Haanden og Hovedet derefter afhugget og tillige med Kroppen lagt paa Steigel. Eksecutionen skeede i Nærheden ved det Stæd, hvor Mordet var begaaet.”

      I løpet av de 10 månedene som lå mellom disse to nyhetsnotisene hadde saken vært behandlet for retten og de nødvendige administrative forføyninger var gjennomført. I det følgende skal vi se på hva kildene kan fortelle ut over avisnotisene, både om selve drapet og om det lille samfunnet som ble rammet av tragedien.

 Gjennom 1600-tallet og fram til først på 1700-tallet tilhørte Leksa Storfosengodset. I manntallet 1701 er Fredrik Paulsen, 32 år, oppført som eneste bruker på Leksa, og han karakteriseres som velbeholden bondemann. I manntallet 1701 er det bare menn som oppføres, og det fremgår at Fredrik hadde en sønn Kristoffer på 2 ½ år. Fredrik Paulsen Leksa var omkring 1688 blitt gift med Margrete Kristoffersdatter Moldtua (1667-1728) av Winterfamilien. Av skiftet etter Fredriks foreldre, Paul [ Lauritsen ] og Kirsten Jørgensdatter i 1688 framgår det at det var velstående folk på Leksa. Her var både gull og sølv og noen bøker av oppbyggelig karakter. Fredrik Paulsen kjøpte Leksa i 1711 ( Fosen pantebok A:99). Eieren, Ove Schielderup, hadde latt gården selge på auksjon, og Fredrik Paulsen ble høystbydende med 510 riksdaler. Trollvikvorpa, i skjøtet kalt Trollvorpa, som lå ved Sjursvika på fastlandet, fulgte med i salget. I tillegg løste han inn de spesielle rettighetene som den adelige setegården Storfosna hadde over Leksa. Dette betalte Fredrik 40 riksdaler for. Unntatt var sikt og sakefallsretten, eller den retten en adelig jordeier hadde til inntekter av bøter som leilendingen kunne bli dømt til å betale. Dette var en rett som vanligvis kongen hadde.  Leksa hadde forholdsvis høy landskyld på 4 våg fisk eller 2 spann og var av de større gårdene i Ørland tinglag. Fredrik Paulsen var eneste eier og bruker av Leksa fram til sin død i 1737. Han ble etter sin første kones død i 1728 gift med Johanne Nilsdatter, og i det ekteskapet var det flere barn, men bare sønnen Kristian levde opp.Ved skiftet etter Fredrik Paulsen Leksa levde bare to av barna, datteren Gisken av første ekteskap og sønnen Kristian, født i 1734. Datteren Kirsten av første ekteskap var død noen år tidligere, men hennes barn i ekteskapet med Jakob Mikkelsen Fevåg tok arv etter morfaren. Formynder for den mindreårige Kristian Fredriksen ble Sivert Kristoffersen Moldtua.         Som enke ble Johanna Nilsdatter i 1739 gift med Kristoffer Andersen, og de hadde datteren Maria. Kristoffer og Johanna fortsatte som brukere av halve gården til Kristoffer døde i 1757. I 1759 ble Johanna Nilsdatter gift med Hans Olsen Lysøya i Jøssund. Johannas datter, Maria Kristoffersdatter, ble i 1764 gift med Hans Kristensen Lysøysund.         Kristian Fredriksen ble gift med Marit Andersdatter i 1754, men Kristian døde allerede i 1757, bare 25 år gammel. De hadde sønnene Fredrik, født 1755 som omkom på sjøen i 1770, og Kristian son var født etter farens død, og som døde bare 4 uker gammel. Marit Andersdatter ble så gift med Peder Isaksen i 1760, og de hadde døtrene Johanna og Lisbet, henholdsvis 6 og 3 år ved skiftet etter faren begynt i 1767. En datter Andrea døde 4 uker gammel i 1760. Marit Andersdatter var sannsynligvis født i 1730 som datter av Anders Holsundet i Stjørna, og hun var en halvsøster av Nils Henriksen Holsundet, senere Fevåg.                                 Den andre halvparten i Leksa ble brukt av Fredrik Paulsens datter, Gisken, som i 1730 ble gift med Erik Ågesen, ved giftermålet i Ørland titulert som ”Monseigneur”. Erik brukte Budalen på Hitra. I ekteskapet med Erik hadde Gisken sønnen Åge og datteren Margrete. Erik Ågesen døde tidlig, og Gisken ble så gift med Klaus Jørgensen i 1743. Han var sønn av gjestegiver på Magerøya i Hemne, Jørgen Jensen og Ingeborg Klausdatter, født Parelius. Gisken og Klaus hadde datteren Berit. Klaus Jørgensen døde i august 1766, og han etterlot seg i tillegg til datteren Berit fra ekteskapet med Gisken, sønnesønnen Jørgen Jørgensen 9 år. Boet eide 1 spann 18 marklag i Leksa, men av en aktiva på vel 950 riksdaler ble det bare 19 daler igjen til arvingene. Ved skiftet etter Åge Eriksen Leksa i 1768 fikk halvsøsteren Berit Klausdatter farbroren Klaus Kalklovan som formynder. Åges søster, Margrete Eriksdatter, var gift med Morten Rein. I skiftet etter Morten Olsen Rein på Leksa i 1776, kalles enken Margareta Møller, og de hadde datteren Gisken (1762-1782). Gisken Mortensdatter var gift med Rasmus Isaksen Hals, som i 1801 var bruker av halve Leksa. Bruker av den andre halvparten i 1801 var Jens Klausen, 67 år. Han var gift med Berit Klausdatter, 56 år. De hadde blant annet sønnen Åge, 26 år, oppkalt etter onkelen, den drepte Åge Eriksen. På begge de to gårdsbrukene på Leksa var det altså i 1801 etterkommere etter Gisken Fredriksdatter.           

     Fredag den 28.august 1767 var Åge Eriksen Leksa nede på brygga ( vi antar dette var nede ved naustene ved Grendahuset ) og saltet sild. Det var sild som tjenestefolkene til mora, Gisken Fredriksdatter, hadde fått. I 9-10-tida gikk ei taus ned til brygga for å be Åge opp til mat. Hun fant Åge liggende død med mye blod omkring der han lå, og det var også blod i bryggsvala og i gangen opp ved brygga. Mistanken falt på naboen Peder Isaksen, og folkene begynte straks å lete uten at de fant ham. De sendte da bud til et dansk skip som lå på hamna. Det var nettopp kommet fra Trondheim og skulle videre til Kristiansund. Det ble også sendt bud inn til fastlandet for å få hjelp til å lete, og det ble sendt bud til fogd Johan Ruberg på Eid i Stjørna. Han kom til Leksa dagen etter. Det meste av kunnskapen om denne tragiske hendingen skriver seg fra fogdens rapport til stiftamtmannen av 31.aug 1767 og fra protokollasjonen av selve rettsaken i justisprotokollen for 2. Trondhjemske infanteriregiment.             Skipsfolkene hadde sett et menneske gå opp til husa på gården, og det ble lett i høybuene. Omsider fantes Peder Isaksen nedgravd i høyet, og han tilsto at han var gjerningsmannen. For fogden forklarte Peder at han om fredagen var kjent med at Åge Eriksen var på brygga for å salte sild. Han gikk da til sjøen, og i naustet der Åge nettopp hadde vært fant han ei lita bøløks som han tok med seg. Peder gikk sakte inn gjennom bryggsvala og fant Åge stående med ryggen til og salte sild. Da Åge merket at noen kom, så han til siden, men i det samme slo Peder til ham i hodet med øksa så han falt til bryggegolvet. Han slo nok et slag mot Åges hode med øksehammeren, men det var mulig at øksa hadde snodd seg, slik at han traff med eggen. Peder forklarte at han så på den døde en liten stund, så tok han tollekniven opp av lomma og skar seg over halsen. Så gikk han til ei bukt kalt Hamnbukta, og fra et berg der stupte han seg i sjøen for å drukne seg, men han mislyktes med det, og han gikk heim og la seg i høystålet der han ble funnet.                                                                                                                                                                       Fogden spurte folk om det var kjent at Peder Isaksen hadde vært ”vankelmodig” eller hadde hatt urolige tanker. Ingen kunne si det, men det ble sagt at han hadde vært stormodig og hadde et sterkt og stort sinne, noe som ofte hadde kommet til uttrykk både mot naboer og mot Peders kone. Han hadde ikke vært arbeidssom, og selv om han hadde kommet til et godt bo, hadde det gått til akters, og han satt i fattige kår. Det ble sagt at Peder hadde vært noe underlig, noe de mente fattigdommen hadde forårsaket. Han hadde også sagt at han siden pinse hadde hatt underlige tanker, og til fogden sa Peder at han trodde at Åge Eriksen og flere andre foraktet ham. Fogden spurte om det hadde vært uenighet mellom dem, men ingen hadde hatt minste mistanke om det. Alle ga Åge Eriksen et godt skussmål. Han var høflig, godgjørende og hjelpsom mot Peder Isaksen som mot alle andre. Peder Isaksen kunne nok mange ganger gi anledning til misforståelser med Åge og hans familie og tjenerne på gården, men Åge hadde overtalt alle til ettergivelse slik at ikke noe ondt skulle yppes. Ingen visste at Åge hadde gjort Peder noe imot, unntatt at når Peder hadde vært tyvaktig og tok noe som tilhørte de andre, tok Åge det tilbake og sa at det måtte ha kommet blant Peders redskap.                      At Åge også hadde vært hjelpsom mot Peder var nylig blitt bevist da de hadde hatt slåttedugnad på gården til Åges mor, Gisken Pedersdatter. Da det kom flere folk enn ventet, og de ble tidlig ferdig, fikk Åge dugnadsfolka med på å hjelpe Peder med slåtten. Peder hadde ingen folk til å hjelpe seg, og han hadde heller ikke anledning til å holde dugnad.                                                                                                                                                                                   I slutten av den rapporten som fogden sendte stiftamtmannen von Grambow, forklarte han at Peder Leksas gård tidligere hadde tilhørt Storfosengodset, men var solgt derfra med reservasjon av sikt. Og sakefallsretten. Fogden hadde derfor trodd at det var kammerråd Colstrup, som var eier av godset, som skulle fullføre saken og arrestere Peder Leksa, men under eksaminasjonen hadde det kommet fram at Peder var innrullert som landvernsoldat i kaptein Kiøbings kompani i Hemne tinglag under 3. Trondhjemske regiment. Ved deling var kompaniet kommet under 2. Trondhjemske regiment ved oberst Grøn. Fogd Ruberg hadde derfor latt Peder Isaksen beslå med jern på føttene, og meldt fra om gjerningen til kompaniets offiserer. Det var dermed ikke en sak for den sivile domstol, men for den militære, og saken mot Peder Isaksen Leksa ble derfor behandlet i samsvar med den militære straffelov.                                                                                For Peder Leksa betydde det en skjerpelse av straffen at hans sak ble ført for militær domstol. Christian den femtes Norske lov 6-6-1 sa at den som drepte en annen, skulle bøte liv mot liv når drapet ikke skjedde i nødverge. Lovens  6-6-17 fastsatte at dersom noen begikk drap ”i Vildelse og Raserj”, skulle de ikke straffes på livet, men skulle bøte til den dødes arvinger. Når en drapssak ble ført for militær domstol, var det strengere straffebestemmelser.              Sjefen for 2. Trondhjemske nationale infanteriregiment, oberst Andreas Grøn, fikk raskt kalt sammen til et såkalt krigsforhør. Den 4.september 1767 ble retten satt i Trondheim med kaptein Ole von Gaarder som administrator og premierløytnant Henrik Horneman Tønder og sekondløytnant Rasmus von Tønder som assessorer.  Den arresterte landvernsmannen Peder Isaksen ble ført fram for retten etter at han var løst fra sine jern. På spørsmål opplyste han at han var 36 år og at han hadde tjent som soldat i 11 år og som landvern i 2 år. Han var gift, hadde 2 umyndige barn og bodde på en selveiende odelsgård som skyldte ½ spann. Peder hadde gått til alters siste gang om våren. Andre formalia som ble klarlagt, var at han hadde avlagt troskapsed til kongen, og at han hadde hørt krigsartiklene bli lest.                                                                                                                                                          Så gikk man over til å få klarlagt omstendighetene rundt drapet. Peder tilsto at han hadde drept Åge Eriksen Leksa, og hans hode var ikke bedre enn at han mente at det var til pass at han selv ble drept. Om selve drapet forklarte han seg omtrent slik fogden hadde rapportert. Når han slo Åge med et slag etter at han hadde falt til golvet, var det fordi han ikke ville at Åge skulle pines. Av samme grunn hogg han også to hogg over halsen på Åge. Peder forklarte også at han forsøkt å drepe seg selv med tollekniven som han alltid bar på seg, ved å stikke seg i strupen. Han sa at han i lang tid hadde vært forvirret og syntes at det ble galt alt hva han foretok seg. Han innså også at han hadde gjort en ugjerning og at han av den grunn ville drepe seg selv. Siden hadde han forsøkt å omkomme seg selv ved å gå ut i sjøen, men da han dukket seg ned med hodet, fant han ut at det gjorde vont og at sjøen ville kvele ham. Derfor gikk han opp til sin egen gård, men han gikk ikke inn i stua for ikke å skremme kona og barna. Han gikk til et høyhus. Det var kaldt, og han grov seg ned i høyet. Han hadde ikke tenkt å gjemme seg, for han gikk åpenlyst inn i høyhuset. Han ville sove, men kunne ikke falle i søvn. I 2 måneder hadde han hatt den plage at han ikke fikk sove.          Etter en stund kom Morten Kongsvollen, Anders Sjursvika, tollbetjenten i Leksa, Casper von der Lippe, noen skipsfolk og noen andre som han ikke kjente, og ba ham komme fram. Det gjorde han, og han ble straks bundet, noe han selv også var fornøyd med. Han ble så ført til ei sval hvor han satt under vakt i 48 timer. Derfra ble han hentet med soldatvakt og ført til kompaniløytnanten Knoph. Der satt han i 3 døgn før han ble ført til Trondheim.                    Peder ble spurt om hva ondt Åge Eriksen hadde gjort ham. Han sa at for lang tid siden hadde Åges hus gitt ham spottelige ord, og mest Åges kone ( lenger ut i forhøret ble dette rettet til at det var Åges mor, Gisken Fredriksdatter, som hadde forulempet ham ), men i den seneste tid hadde ingen gjort ham fortred. Han sa at den eneste grunn til at han drepte Åge, var at han var lei av sitt eget liv, og når han hadde drept en annen, var han sikker på at han måtte dø selv. Retten spurte om hvorfor han ikke drepte seg, uten å drepe noen annen. Til det svarte Peder at det var som en ”Fortullelse eller forvildelse” over ham. Han forklarte at Åge var hans nabo og at han var ugift. Åges part i Leksa var på 1 ½ spann. Peder bekjente at han hele sommeren hadde vørt ”Svag i Hovedet”, men han hadde ikke tenkt på å drepe noen før 2 døgn før han begikk mordet.             Peder ble til slutt i forhøret spurt om hvorfor han nektet for å ha begått mordet, da han dagen etter at det hadde skjedd, ble eksaminert av fogd Ruberg. Han hadde da diktet opp at det var folket på skipet som hadde ankret på hamna, som både hadde drept Åge og skåret Peder i strupen. Peder sa at dette hadde han sagt fordi han var forvirret.                                                                                                                                                       Den 23.november 1767 var krigsretten atter satt, denne gang på Bakklandet i Trondheim. Siden det nå skulle avsies dom, var retten sammen satt på en tilsynelatende demokratisk måte med dommere fra 5 forskjellige klasser eller trinn på den militære rangstige. Øverst presiderte regimentssjefen, oberst Andreas von Grøn, 2. klasse var representert av kapteinene Friedrich von Møllerop, Friderich Christian von Rye og Peder von Archtander, 3. klasse besto av løytnantene Jacob von Modzfeldt, Hendrich Hornemann von Tønder og Rasmus von Tønder, 4. klasse av sersjantene Friderich Woigt Schielderup og Ingebrecht von Tønder og furer Erich Must, mens musketerene Anders Engelsen, Knud Knudsen og Ola Erichsen utgjorde 5.klasse.                                                                                                                           Peder Isaksen ble ført fram for retten etter at han var befridd for sine jern. Forhøret av 4.september ble lest opp sammen med en del andre dokumenter der innholdet nå ikke er kjent, blant annet attester fra prestene Holtermann og Skavland. Peder bekreftet at han vedsto seg sin forklaring fra krigsforhøret, og han benektet at han hadde hatt noe hat til Åge Eriksen eller noen av hans familie, men han begikk mordet fordi han ville dø selv. Retten ville ha bekreftet at Åge ble drept i sin egen brygge. Om sitt økonomiske forhold forklarte Peder at det ikke var gjeld på hans gård, men det var stesønnen som eide det halve spannet i Leksa, selv eide Peder bare 12 marklag. Før saken ble tatt opp til doms, hadde Peder ikke noe å legge til for å styrke sin sak. Så ble den anbefalte dommereden avlagt i tiltaltes påhør, der retten forpliktet seg til å dømme rettferdig.                                                                                                                                                        Før retten gikk til votering ble det referert et brev fra kammerråd Colstrup til oberst von Grøn der han påsto at han som eier av Storfosengodset hadde sikt- og sakefallsrett over gårdene som tilhørte godset, og dermed mente han å ha rett til de bøter som Peder Isaksen måtte bli idømt. Som vi har sett, forbeholdt eieren av godset seg denne retten, da Leksa ble solgt til Fredrik Paulsen i 1711. Da det forelå en full tilståelse, ble Peder Isaksen ført ut av retten, og klassene kunne begynne sin votering. Den foregikk på den måten at den laveste klassen voterte først, og så voterte de øvrige klasser etter rang. De tre musketerene avga følgende votum:       

         ”Vi dømme delinqventen Peder Isachsen Lexen for dette hans gruelige  Mord efter den 21. Krigs-articull, Samt lovens 6. Bogs 9. Capit. 12 artcl, og efter den Kongl allernaadigste Forordning af 27.Januarii 1738, at pidskes i 9 uger, ugentlig en gang paa det Sted, hvor denne morderiske gierning er begaaet med Syv og Tyve Slag af Skarpretteren, hver Gang,  bunden til En Pæl, og efterat denne Straf er udstaaet, skal hand fra fra neden af blive Radbrekket paa Retter Stedet, uden at bekomme naade-Stødet, og Saaledes levende blive lagt paa Stegel og hiul, Samt at have Sin Hoved-lod forbrudt til den Militaire Krigs-Hospitals-Cassa.”

            Underoffiserene, løytnantene og kapteinene sluttet seg til  musketerenes votum, mens presidenten avga sitt eget votum som på det nærmeste ord for ord var sammenfallende med første votum. Etter at voteringen var gjort, ble det satt opp en konklusjon med blant annet premissene for dommen. Retten fant ingen formildende omstendigheter som tilsa at man kunne vise til lovens 6-6-17. Det ble derimot vist til lovens 6-9-12 der det blant annet heter at om noen bryter seg inn i manns hus eller bolig og myrder noe menneske og blir tatt for gjerningen, har han forbrutt sitt liv og bør legges på steile og hjul.                                                                                                               Til å eksekvere dommen over Peder Leksa hadde oberst von Grøn måttet rekvirere den militære skarpretter Frantz Gottschalk Lædel fra Kristiania, og i brev til stiftamtmannen 30.mai 1768 ba obersten om at fogd Ruberg måtte få ordre om å få laget det nødvendige ”Stegel-Hiul”. Omkostningene skulle betales av regimentet. Samme dag ga stiftamtmannen ordre til fogden om å gjøre de nødvendige foranstaltninger ”paa et dertil beqvemt eller i Fogderiet sædvanlig Rættersted”. Noe fast rettersted var det neppe i fogderiet, og de fleste henrettelser ble utført nær gjerningsstedet og gjerne på et sted der folk ferdes. En måned senere skjedde så den makabre henrettelsen, kort omtalt i kirkeboka for Ørlandet den 30.juni 1768:

”blev Peder Isachsen radbrækt paa Lexen formedelst begangen Mord paa sin Naboe Aage Erichsen”.

            Nærmere omstendigheter omkring henrettelsen er ikke kjent ut over det som er referert i Adresseavisen, men vi må gå ut fra at det var møtt fram en god del folk for å bivåne den uvanlige begivenheten. Radbrekking var en pinefull avrettingsmåte, der den dødsdømtes lemmer ble knust, og han ble så i levende live lagt på et hjul ( av tysk: Rad ). Dommen over Peder Isaksen var blitt formildnet noe etter at den var lagt fram for kongelig godkjenning. Etter bestemmelsene i forordningen av 27.januar 1738 som han blant annet ble dømt etter, skulle han før radbrekkingen piskes en gang hver uke i 9 uker. Om det var økonomiske eller medmenneskelige grunner til denne formildingen, er ikke godt å si, men å holde bøddelen fra Kristiania på Leksa i 9 uker var nok både upraktisk og kostbart. Vi kan bare tenke oss hvordan denne hendelsen har virket inn på nærmiljøet, først og fremst på den dreptes og drapsmannens familier, ikke minst ved at det var nære forbindelser gjennom giftermål.                                                                                                                                        Sorenskriver von Hadelen handlet raskt med å åpne skiftet etter Peder Isaksen. Allerede den 3.september 1767 sørget han for at boet ble registrert, ikke minst for å sikre interessene til den som hadde sikt- og sakefallsretten. Dersom det ble noe til overs når kreditorene hadde fått sine utlegg, skulle det selvsagt deles mellom enken og de to døtrene i ekteskapet. Familiens løse eiendeler ble vurdert til vel 54 riksdaler. Marit Andersdatter la fram et dokument av 12. september 1763 underskrevet av Hans Olsen Lysøya. Dette viste at Peder Isaksen hadde kjøpt 12 marklag i Leksa som Hans Lysøyas kone, Johanna Nilsdatter, hadde arvet. Johanna hadde som kjent tidligere vært gift med Fredrik Paulsen og senere med Kristoffer Andersen. Med gårdparten fulgte tredjeparten i ei stue der det sto en ”Jern bielægger Kakkelovn”. Stua hadde dessuten kjøkken og forstuedør med loft over. Halvparten i en låve med stål og to svaler, et fjøs med fordør, et stabbur, et naust, et svinehus, et sommerfjøs, et torvhus samt et tolvtedel i Nord-Leksa og en tolvtedel i laksvorpa som lå under gården, fulgte også med i salget. Dette ble alt taksert til 60 riksdaler. Ved kjøpet av denne gårdparten hadde Peders stesønn, Fredrik Kristiansen, betalt 33 riksdaler 2 ort, og han hadde følgelig krav på dette i boet. Marit Andersdatter ba om at det ikke måtte bli holdt auksjon før til våren, så hun og barna kunne ha et sted å bo over vinteren, og hun ba også om dette for det tilfelle at Peder kunne slippe med livet. Skifteretten samtykket i dette.                  Formynderen for, Fredrik Kristiansen, morbroren Nils Henriksen Fevåg, møtte ved registreringen og forklarte at Fredrik eide 1 øre i Leksa, og denne gårdparten hadde vært brukt av Peder Isaksen sammen med de 12 marklag han eide selv. Nils Henriksen ba om at skifteretten måtte se over husa på gården for å vurdere vedlikeholdet, noe som ble gjort. Stua var i god stand. Taket på stabburet var ”brøstfældig”, så en reparasjon, blant annet med ny never, ville komme på noe over 2 riksdaler. Den halve låven med svaler som tilhørte gårdparten, hadde dårlig tak, og nødvendige reparasjoner ble taksert til vel 8 daler. Taket på torvbua måtte også påkostes vel 1 daler for å settes i såkalt åbotsfri stand. Fjøset var i forsvarlig stand. Flere hus tilhørte ikke gårdparten. Den totale gjeld som påhvilte boet, ble summert til 76 daler 1 ort 19 skilling.                                                      Den 20.april 1768 ble skifteretten atter satt på Leksa. Både Marit Andersdatter og hennes sønns verge, Nils Henriksen Fevåg, var til stede. Det ble nå berammet auksjon over de registrerte eiendelene til den 2.mai. Sorenskriver von Hadelen beordret Hans Kongsvollen til å gjøre våronn og tilså den åker som tilhørte boet og Fredrik Kristiansen, slik at ikke den umyndige skulle li noe tap. Skriveren spurte også om Nils Henriksen ikke ville bli befridd for sitt formynderskap, noe han svarte ja til, og da sorenskriveren som overformynder måtte handle raskt, oppnevnte han Morten Rein, som var gift med Gisken Fredriksdatters datter Margrete Eriksdatter.                                                                                                                                                                     Den 2.mai 1768 ble det så holdt auksjon over Peder Leksas eiendeler. Boets løsøre ble solgt for 68 riksdaler 18 skilling eller for knapt 14 daler mer enn taksten. Boet hadde også til gode 2 daler i boet etter Klaus Leksa. De 12 marklag landskyld i Leksa fikk Morten Rein tilslaget på for 72 riksdaler, men han frafalt budet til fordel for arvingene, slik at gårdparten ble stående med takstverdien på 60 daler i oppgjøret. I brev 12.juli 1768 hadde oberst Grøn meddelt at kongen ”allernaadigst” hadde resolvert at Peder Leksas ”Hovedlod” ikke skulle tilfalle den sikt- og sakefallsberettigede, men hans etterlatte enke og barn. Dermed ble bobehandlingen sluttet den 12.august 1768. Kreditorene fikk dekket sine krav. Peders stesønn, Fredrik Kristiansen, fikk utlagt det han hadde innestående i farsarv samt åbot på husa med til sammen vel 40 daler. Han fikk for dette 8 1/8 marklag i gården og et lite pengebeløp. Fogd Ruberg skulle ha vel 19 daler for skatter og annet, Peders bror, Ole Isaksen, hadde til gode nesten 8 daler. Øvrige kreditorer var Jens Klausen, Lars Jøstenøya, Johannes Valslagaune, Jakob Jørgensen Kalklovan, Nils Henriksen Fevåg, Paul Hovde, Peder Vingan, sokneprest Henrik Holterman, Lorentz Wulf og Hans Ulrik Schanche. Selve skifteomkostningene kom på vel 20 daler. De resterende 3 7/8 marklag av Peders gårdpart fikk enken og døtrene utlagt i arv.                                 Til slutt i skiftet opplyste sorenskriveren at stiftamtmannen hadde bestemt at Nils Henriksen Fevåg fortsatt skulle være formynder for Fredrik Kristiansen. Formynder for Marit og Peders døtre ble farbroren Ole Isaksen.                                  Marit Andersdatter var ikke fornøyd med måten det var gått fram på ved behandlingen av boet etter hennes mann, og i et brev datert 9.desember 1768 til stiftamtmannen klaget hun over sorenskriverens framferd, både når det gjaldt auksjonen og oppnevning av formynder for hennes sønn. Sorenskriver von Hadelen forsvarte sine handlinger, mens stiftamtmannen mente at sorenskriveren ikke hadde handlet i samsvar med loven, og ved to kongebrev 26.mai 1769 fikk Marit Andersdatter medhold. Det er uklart hvor det ble av Marit og hennes to døtre etter at sønnen Fredrik Kristiansen døde i 1770. Med ham døde den gamle Leksa-slekta ut på mannsiden, men etterkommere etter Gisken Fredriksdatter bor fortsatt på Leksa.

                                Eilert Bjørkvik, f 1941, førstearkivar    Trondheim

   

Hit Counter

© Copyright, all text and photo: Hilde B.L. Berg 2007 ©