Intervjuobjekt: Tordis Leksen f. Abelvik (F. 1924) og Bjarne Leksen (F. 1919).

Intervjuer: Eva Leksen

Intervju med ekteparet Tordis og Bjarne Leksen. Under krigen bodde Tordis i Abelvika, og Bjarne bodde på Nord-Leksa.  Under krigen hadde tyskerne store festningsanlegg på naboøya, Sør-Leksa.

 

KRIGEN KOMMER

Bjarne: Jeg våknet med et smell. Det var tyskerne som gikk inn fjorden, og de ble skutt på fra Agdenes festning, Hambora. De avfyrte 4-5 skudd fra festningen, før tyskerne gikk forbi og inn til Trondheim. Kvelden før hadde vi hørt på radioen at det hadde blitt skutt ned en tysk båt i Skagerrak. Om bord hadde de soldater og hester. Jeg husker at vi spurte oss selv om hvor i all verden de skulle med hester og soldater. Det var så utrolig at de skulle komme og innvadere Norge.

Tordis: Den dagen krigen brøt ut, skulle jeg på førstehjelpskurs, med jordmora oppe i skolen. Jeg forsto ikke alvoret ved at krigen hadde begynt. Vi hørte bare om det på radioen, men etter hvert så vi kamper mellom fly, og det var også kamper ute i fjorden. Jeg husker at en av de første søndagene etter at krigen hadde begynt, var det kamper mellom engelske og tyske fly.  Vi så hvordan flyene eksploderte over Øyan.

Bjarne: Jeg gikk opp på haugen bak gården, og mens jeg sto der, slo det ned splinter av en granat ved siden av meg. Jeg grov det opp, og det var en halv tommes tykk, avrevet jernbit som fremdeles var varm. Etter den tid lærte jeg å passe meg. Oppe på haugen var det ei lav kløft. Som broren min og jeg la planker over. Vi hadde også jord og torv over, slik at det ikke syntes. Der lå vi og kikket når noe foregikk.

DAGLIGLIVET

Bjarne: Under krigen gikk livet på Leksa sin vante gang. Vi hadde gård, så rasjoneringen var ikke et så stort problem. Vi hadde også båt, så fisk var det nok av.  Tyskerne kjøpte matvarer fra oss. Hovedsakelig kjøpte de egg og smør. De brukte ofte tobakk som betalingsmiddel. De var også uthungret på fett. Nede i Tyskland hadde det vært rasjonering en god stund allerede, fordi alt gikk til krigsproduksjon. Da de kom hit, fråtset de i smør og sjokolade. Folk sa de smurte smør på begge sidene av brødskiva. Tyskerne som var i Norge, hadde nok av mat, og de levde som grever.

Tordis: Melet vi fikk kjøpt var veldig dårlig, og brødet ble som en deigklump. Den eneste såpa som var å få var B-såpa, som skummet lite og var grå i fargen.  Vi smakte ikke frukt som bananer og appelsiner. Jeg syntes det var fælt med rasjoneringene, særlig på stoff og klær.  I 1939 ble jeg konfirmert, og da var moren min og jeg i Trondheim for å kjøpe stoff til kjolen jeg skulle ha.  Det bugnet av stoff i hyllene, i alle farger og mønstre. Da var det en brå overgang til krigens rasjonering. Heldigvis forsvant alt det med moter under krigen. På en kjole kunne halve skjørtet være i en farge, og en annen på resten. På overdelen kunne det også være en egen farge, slik at det kunne bli mange rare kombinasjoner. En gang under krigen var jeg hos noen slektninger i Trondheim. De hadde klesbutikk, slik at jeg fikk byttet til meg noen klær mot smør og egg.

Bjarne: Faren min var utdannet skomaker, så det var han som laget skoene våre under krigen.  Det var ikke mange som var så heldig.

TJENESTER

Bjarne: Barnedåp, konfirmasjon og begravelse gikk som normalt. Bryllup var det annerledes med. Da måtte man først vie seg på Sorenskriverkontoret. Etterpå kunne man gifte seg i kirka. Bryllup bare i kirka var ugyldig.

Tordis: Kvinnene gikk til frisørdama, også under krigen. Lege ble bare tilkalt i spesielle krisesituasjoner. Da måtte man være virkelig syk. Det var slik at man la seg til sengs hjemme til man ble frisk. Folk var mer utholdende da enn nå.  Posten ble sendt som vanlig, men brev kunne bli sjekket.

Bjarne: I det første året etter at krigen hadde begynt, fant jeg en flaskepost. Den var kastet ut av ei jente som het Brit Mæhle, og kom fra Trondheim. Vi begynte å brevveksle. Hun gikk på gymnaset, og studentene skrev lange referat av radiomeldingene fra London. De brukte hun å legge inn i ukebladet ”Hjemmet”, og sendte dem til meg. Disse pakkene fikk jeg ca. en gang i måneden. Uheldigvis oppdaget tyskerne et brev fra meg, der jeg hadde skrevet om noen skadde, tyske båter jeg hadde sett. Det var galt, og både Brit og jeg ble innkalt. Vi skulle møte opp på Misjonshotellet i Trondheim. Vi måtte vente ute på gangen i 5.etasje.  Tyskerne skulle visst ha det litt moro med noen jenter i stedet, så de ga blaffen i oss, og vi fikk gå. Etter den tid var vi mer forsiktig.                                                                                                                                                                                             Telefonen ble styrt fra sentralbordet på Sør-Leksa, hos Petrine og Trygve Berg. Da måtte man først ringe til sentralbordet, som ringte opp og satte deg i forbindelse med den du ville snakke med. Du kunne ikke ringe direkte til den du ville snakke med, slik som du kan gjøre i dag. På Nord-Leksa var det fire husstander som hadde telefon, og alle hadde hvert sitt ringesignal. Vi hadde to lange. Anton Leksen hadde to korte og en lang, de i Heradsvika hadde tre korte og hos Jens Elvesæter hadde de en lang og en kort. Det var bare en linje som gikk, og alle var koplet til den. Vi var på enden av linja, og vi kunne høre på de andres samtaler hvis vi ville.

Tordis: Hvis vi skulle reise inn til Trondheim, tok det fryktelig lang tid. Vi kunne gå på båten om kvelden, og komme inn til byen i ni-tida om morgenen. Da var den innom mange steder.  Ellers syklet eller gikk vi.   

FANGER

Bjarne: På Sør-Leksa var det 60-70 russiske og polske fanger, som bodde i egne brakker i Gangstøa. De arbeidet med å bygge opp kanonstillinger og brakker til tyskerne. De fikk veldig lite mat, og klærne deres var ofte bare noen filler. Likevel hadde nok fangene på Leksa det bedre enn fanger ellers rundt omkring. Jeg var hos Berg på Sør-Leksa og tok opp poteter. Vi brukte å sette fra oss bøtter med poteter når fangene kom. Fangene ble fraktet på biler, og i svingene måtte de slakke ned på farten. Da hoppet en av fangene av bilen, tok tak i bøtta, sprang etter bilen og ble hjulpet opp på bilen igjen av de andre fangene. Fangene var på Leksa i ca. to år.                                                                                                                                                                               Johan Iversen og Odd Fredriksen ble tatt for å ha oppholdt seg på kontoret til den tyske kapteinen. De ble hentet av en båt for å bli fraktet til Trondheim. Tyskerne om bord i båten ble veldig sjøsyke, så Odd og Johan måtte ta over roret. Johan Iversen var underlensmann, og hadde kontor i Iversengården. Dette leide den tyske kapteinen, og der hadde han hemmelige papirer og en radio. Johan og Odd gikk inn på kontoret og låste døra en dag kapteinen var ute i Gangstøa. De ville høre på radio, men så kom kapteinen og fant døra låst. Da ble han redd for at de hadde sett på alle papirene hans som lå der inne. Johan og Odd hoppet ut av vinduet, men ble tatt.                                                                                                                                                                                                 Anton Leksen solgte en ”sjøldaua“ kalv til tyskerne, og de syntes det var kjempegodt.                                                                   Tyskerne hadde store planer om en festning på Nord-Leksa også, og mange generaler var og inspiserte Hest-haugen. De hadde også planer om å legge en liten jernbane ut til Saltvika. Men plutselig, dagen etter at de hadde fått jernbaneskinnene, var det slutt. Alle dro til Hemnskjela, og igjen på Leksa var bare et par tyskere som skulle passe på.   Dette var høsten 1944.

SLUTTEN PÅ KRIGEN

Tordis: Jeg fikk vite at krigen gikk mot slutten av noen venner som hadde radio, for vi hadde ikke radio selv. Jeg var veldig glad da krigen var slutt. For å feire at de vonde tidene var over, heiste vi flagget. Ellers var det ikke noen spesiell feiring. Da krigen begynte var jeg 15 år, og jeg syntes jeg hadde gått glipp av så mye under krigen. Det var aldri offentlige fester eller danser, men vi hadde en sveivegrammofon oppe ved Litjvatnet. Der brukte vi å være og danse om sommeren. Det var det eneste som fantes av festligheter. I 1943 ble det for alvor noe mellom Bjarne og meg. Vi giftet oss våren 1946.

Bjarne: Du merket ikke freden så godt her på Nord-Leksa, ettersom det bare var to, tre tyskere igjen her. Men glade var vi likevel. Det sto igjen mange brakker etter tyskerne, og de ble solgt på auksjon av staten. Under krigen gikk de norske pengene ut av omsetning, og de ble erstattet av såkalte ”Quislinger”. Det var papirpenger. Da krigen var slutt, fikk vi vekslet dem inn, og fikk igjen 40 % av det de var verdt. Etter ca. 10 år fikk vi igjen de resterende 60 %.

Tordis: Det eneste jeg synes var fryktelig galt, var behandlingen av ”tyskertøsene”. Jeg syntes det var forferdelig at de skulle gå snauklipt og hånet. Det eneste de hadde gjort var å bli forelsket i en tysker. Jeg håper at du slipper å oppleve hvordan forholdene er under en krig i ditt eget land.

Hit Counter

     © Copyright, all text and photo: Hilde B.L. Berg 2007 ©